«Dessverre er det klassifisert som kreft», stotret legen. I en alder av 33 år og nybakt mor, var jeg plutselig en del av kreftstatistikken i Norge. Bare ordet kreft setter i gang en tankerekke ut av en annen verden.
Livet ble aldri det samme igjen.
Heldigvis har norsk helsevesen et pakkeforløp for kreft. Man blir raskt satt i behandling med en detaljert plan. Siste dagen jeg gikk ut av sykehuset ble jeg regnet som «frisk» og ferdig behandlet, men jeg var både fysisk og psykisk mørbanket. Uten noen plan videre.
Som overlever er du i stor grad overlatt til deg selv. Er du heldig har du kanskje kommet over et infoskriv om senskader, en eller annen plass. Det er alt. Nå skal du tilbake til jobb.
Jeg jobbet ett år før jeg gikk på den første smellen. Jeg tok kontakt med kreftkoordinator og ble tipset om rehabilitering hos Unicare Røros. Før jeg rakk å få opphold, gikk jeg på smell nummer to.
Jeg var sliten av å på egen hånd gjøre mitt beste for å komme tilbake slik jeg var før sykdom. Jeg forsto ikke hvorfor jeg aldri ble uthvilt, hvorfor jeg plutselig gikk tom for energi.
Omsider, høsten 2020, kom jeg til Røros. Fra den dagen endret livet mitt seg igjen.
Frode Skanke, overlege på Unicare, skrev i et debattinnlegg i Adresseavisen at hans grunnleggende tanke er å lytte til historiene på leting etter mennesket bak diagnosen og å ha tid til å lytte.
Frode og hans team på Røros lytter, har tid og ser hele mennesket, ikke bare en diagnose. Ingen andre leger under min behandling hadde hatt tid til å lytte i den grad. De så kun diagnose, bivirkninger underveis og resultat.
Kreftbehandling er tøff. I tillegg blir man påmint om hvor skjørt livet er, og det setter i gang en del tanker som kan være vanskelig å håndtere. På toppen av det har man det økonomiske som er stressende. Bare å være i kontakt med Nav og deres utallige skjemaer krever sitt.
Det å få et team av fagpersoner som jobbet med hele mennesket var fantastisk. Det var fokus på ernæring, trening, psykisk helse, avslappingsteknikker, samtaler, informasjon til pårørende og møte andre i samme situasjon.
Vi kunne trygt dele tanker og følelser. Selv om man ikke har samme diagnose, er bekymringene og følelsene ofte de samme. Det er en uvurderlig kraft i det å få møte likepersoner.
Jeg reiste hjem med mye større forståelse for sykdommen jeg hadde hatt og hva den gjorde med meg. At alt var normalt. I bagasjen fikk jeg med meg en del verktøy for å kunne håndtere livet etter kreft. Den største av dem var en aksept for at livet ble slik og at det ikke vil bli 100 prosent som før.
Målet mitt var ikke lenger å komme tilbake til full jobb, men jobb, uansett prosent.
Det var ikke et nervøst og utslitt menneske som sjekket inn til sitt andre opphold. Ting hadde sakte, men sikkert falt på plass. Jeg var på et bedre sted i meg selv og hadde funnet en aksept for at slik ble livet. Jeg hadde en helt annen livskvalitet.
Etter god oppfølging av Nav ble det også omskolering. Åtte år etter diagnosen er jeg i jobb, 100 prosent. Jeg vet med sikkerhet at jeg aldri i verden hadde vært der jeg er i dag, hvis jeg ikke hadde vært hos Frode Skanke og hans team. Det hadde vært så lett å havne i en uføregrad, men her er jeg!
Endelig kan jeg bidra tilbake til samfunnet og være en mamma med mer energi og livsglede. Det går ikke en dag uten at ordet takknemlighet for gjengen på Røros er innom hodet mitt.
Flere og flere overlever kreft i dag, samfunnet må ruste seg til å håndtere de overlevende. Vi trenger flere som er i arbeidslivet om vi skal klare å opprettholde de gode vilkårene man har her i landet. I tillegg er livskvalitet helt essensielt.
En investering i rehabilitering av kreft og annen alvorlig sykdom er en liten kostnad i det store og hele.
Derfor er det provoserende at Odd Inge Mjøen, styreleder i Helse Midt-Norge, påstår at man ikke kan se noen særlig effekt, snarere tvert imot, når det kommer til rehabilitering og lange døgnopphold.
Han tar skammelig feil. Han har ikke tatt seg tid til å lytte og høre historiene bak diagnosene.
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!