Et samfunn som understimulerer barn og unge og som i tillegg skaper skoletapere, er i seg selv en taper.
Jeg har gjennom mange år, først som elev og deretter som far og stefar for til sammen fem barn og ungdommer, fulgt med på skolen. Jeg var så provosert av hvor mangelfull jeg syntes skolen var da jeg gikk der selv, at jeg flyktet fra den så snart jeg kunne. Faktisk valgte jeg å slutte da jeg som 18-åring kom hjem etter utvekslingsår i Frankrike og måtte gå andreåret på videregående om igjen. Det var helt uaktuelt. Jeg marsjerte ut og tok de to siste årene som privatist. Jeg tok rundt 25 eksamener rundt omkring i Nord- og Sør-Trøndelag og klarte meg alt i alt godt, takket være meg selv og en kompis jeg jobbet sammen med, ikke systemet.
Frem til da hadde jeg ofte vært understimulert, men likevel heldigvis hatt noen lærere som så meg. De lærerne hjalp meg til å bli den jeg er. Men jeg opplevde, og opplever fortsatt, at det å møte den gode læreren er et lotteri. Og konsekvensene er store. Mange går ut fra skolen med en følelse av at de er uskikket og av at det er noe feil med dem. Andre går ut med såkalt gode karakterer som ofte først og fremst viser at de har blitt i stand til å reprodusere kunnskap på en for samfunnet gunstig måte.
Det er samfunnets selvsagte oppgave å tilby hvert enkelt barn det aller beste for akkurat det barnet. Norge og verden trenger titusenvis av hoder som er i stand til å tenke utenfor boksen. Det er ikke nødvendigvis vanskelig å legge til rette for det, men dagens norske skole befinner seg så langt inne i boksen at den ikke ser at det fins noe utenfor.
«I balanse» – mer ubalanse
Vi betaler meglere, advokater og mange andre millioner i årslønn for jobber som ikke er i nærheten av å være like viktige som å gi ungene våre lyst til finne ut av verden og seg selv. Det er vanskelig å peke på noe som er mer avgjørende for et samfunns fremtid enn lærere som er topp faglig skolerte, nysgjerrige på ny og oppdatert kunnskap og genuint motiverte for å finne ut av hvordan hver enkelt elev kan hjelpes til å forløse sine muligheter. Læreren må få slippe å bli hengt opp i new public managements idiotlabyrinter av målstyring og skjemavelde. Heldigvis fins det allerede mange gode lærere, men for å gjøre læreryrket virkelig attraktivt, må samfunnet vise at vi setter pris på det. Og siden vi måler det meste i penger, vil det å øke lærernes lønn være et fornuftig sted å starte. Startlønnen kan godt være for eksempel ni hundre tusen, og etter ti-femten år, bør lønnen nærme seg halvannen million. Det skulle bare mangle. Antakelig vil det være en av de mest samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringene som er mulig å gjøre.
Så er det det at mennesker er ulike. Dette strever den norske enhetsskolen med å ta innover seg. I forbindelse med research til noe helt annet, kom jeg nylig over et fornøyelig YouTube-klipp av Tor-Mikkel Wara fra Frp's landsmøte i 1989. Jeg befinner meg langt fra Wara politisk, har aldri tidligere sitert ham, og kommer neppe til å gjøre det igjen, ikke stoler jeg på hans partis skoleløsninger heller, men likevel, sannhet er sannhet. I en raljering mot den tidens AUF-leder Turid Birkeland, sier Wara: «Mennesker er forskjellige. La oss respektere det. La oss ta hensyn til det, og det ligger ikke noe negativt i det synspunktet».
Nettopp. Det er bare en kjensgjerning. Ulike utgangspunkt og interesser må møtes ulikt. Når alle skal inn i samme form, sier det seg selv at muligheter forblir uutnyttede. Jeg har ved selvsyn observert hvordan en prestisjetung ungdomsskole i Oslo, hvor rektor på velkomstmøtet sa at han skulle ha byens høyeste snitt, ferdig snakka, ikke var i stand til å møte noen som var evnerik, men litt annerledes. Skolen ante ikke hva den skulle gjøre, for dagene suste forbi med den ene nasjonale prøven etter den andre. En del smarte unger gjennomskuer opplegget, skjønner at det er bullshit og mister motivasjonen. Andre faller av fordi presset blir for hardt. Ved et annet tilfelle, da klassen til en av mine sønner skulle lære om holocaust, ble kitsch-filmen «Gutten i den stripete pyjamasen» vist. Slikt gjør lærere som er velmenende, men som ikke vet bedre. Vi er helt avhengige av lærere som vet hva de holder på med. En skole som nedprioriterer lesing produserer etter hvert lærere som ikke selv har lest, og som fort ender opp med å reprodusere noe et sneversynt skoleverk har lært dem å reprodusere.
Den merkelige troen på likhet, gjør oss dårligere til å takle annerledeshet. I en artikkel i Aftenposten Innsikt i mars, kommer det frem at Canada opplever mindre ufrivillig skolefravær enn Norge fordi de har begynt å skreddersy undervisning for elever som ikke får utløp for sitt fulle potensial i den vanlige skolen. Hvis den offentlige fellesskolen skal ha en fremtid, må Norge følge etter.
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!